BARNEVERN:
Det hadde vært å bruke halvparten av disse millioner av kroner til å styrke foreldrenes mulligheter til å gi barna sine minst like good omsorg som fosterforeldre ville ha.
Man kan kurse , opplære , vise , hjelpe foreldre til å bedre omsorgsevnen.
Man har middler til hjelpetiltak i hjemmet, som ferietilbud, økonomisk bistand, fritidskontakt til barna, foreldrekurs.
Middler til å sette inn hjemmehjlp, behandling osv.... Mulighetene er uttømmelig.
Men hva skjer når man ber om eller søker på tjenester eller hjelp hos sos, helse eler barnog familie, Jo som oftest tar det skrekkelig lang tid å behandle saken, så lang tid med å få istand møter osv, og så må man vente enda lengre på at vedtaket skal tre i kraft.
Alternativet er avslag.
Hva om ansatte hørte på barna og foreldrenes behov, og deres ønsker, og hva de trer og mener er hjelp for dem.
Nei da, her skal det gie hjelp av komneansatte, som tror de vet best. Og må gjøre jobb.Og helst hjelp som ikke har noen verdi. Bortsett fra at det koster tid og penger, og for ikke glemme, den kan være et bidrag til å fremme omsorgsovertakelse. For om man sier at man ikke ønsker eller har behov for eller nei takk til hjelpetiltaket, som ikke har funksjon, da er det grunnlag for at foreldre ikke sammareider, nekter å ta i mot hjelpetiltak, prolemer med stabilitet, forutsigbarhet og trygghet for barnet, Og foreldre ser heller ikke barnets beste... Omsorgssvikt.
